Scatterbrain spilleautomat

24-timers Crystal Meth-hjelpelinje 1-800-853-1387.

Brev fra Crystal Meth-brukere.

Opptak av livsavhengige.

Det gjor vondt a skrive. En del av meg vil gjemme seg og svinge i de morke hjornene i mitt sinn; a lyve for deg; til meg; til alle, og si at jeg gjor det bra. Tomhet er ingenting; det er ensomheten som stikker. Jeg skylder meg selv fordi jeg skjonner at jeg var pa utkikk etter en avhengighet hele tiden. Jeg syntes alltid a finne anodynene for a pleie den romantiserte tilstanden for a v re tragisk. Det spesielle morkeste stedet hvor alle de torturerte artister, musikere og forfattere pustet.

Jeg folte meg vakker i begynnelsen, og det spilte ingen rolle hva du tenkte pa meg. Jeg var uberort, inspirert, fremfor alt trivielle menneskelige behov som sult eller sovn. Jeg malte feberishly inn i den mekaniske natten og inn i den bleke hvite sterile morgenen. Jeg hadde funnet min nye hemmelige beste venn. Sa begynte jeg a glide. Jeg fant meg selv a v re likegyldig for folkene rundt meg. Jeg trengte ikke noen. Jeg skulle begynne pa hogskolen i host og sa lenge det var fart, ville jeg forlate alle bak.

Da dode bestemoren min og min beste venn leste min journal. Vi gjorde krystall sammen i helgene. Kj resten min var min forhandler. Hun leste min journal til alle og fortalte folk at jeg var gal fordi jeg skrev hvordan krystall hadde gitt henne en spiseforstyrrelse og hvordan jeg hadde mott en ogsa. Jeg antar at det er noe fryktelig smertefullt om sannheten blant lognene. Likevel har skriving v rt den eneste maten for meg a fa mening om noe i mitt liv. Jeg mente aldri a skade henne, og jeg vet at hun mente a skade meg, men det er ikke hennes feil. Hun er like tapt som meg. Det er morsomt hvordan mennesker behandler flokkenes mentalitet.

Jeg ble kastet ut fra mine venninner da. Dette var en velsignelse jeg ikke skjonte pa den tiden. Sa flyttet jeg til byen for a starte en ny sti. Jeg satte all oppmerksomhet pa kunstskolen og holdt meg opptatt hele tiden. Jeg sa pa som min svake figur utvidet til tykkelse. Innvendig var det en del av meg som i hemmelighet savnet fart. Jeg brydde meg om hva alle tenkte pa meg. Jeg disgusted meg selv. Jeg spurte min mor om jeg kunne se en psykiater siden jeg har slitt med ADHD siden jeg var veldig ung. Jeg husker a sitte pa legekontoret. Han skrev meg et resept for Adderall og spurte om jeg noen gang hadde hatt noen problemer med meth eller cola. Jeg kunne ha sagt ja, jeg burde ha sagt ja, men noe i meg hadde allerede bestemt meg for jeg gikk inn pa kontoret hans. «Nei, jeg liker potten min, men det handler om det.» Hvilken logn, en blatant logn, for jeg hadde gjort det til mitt oppdrag pa 15 a oppleve hvert legemiddel som var kjent for mannen og sa langt hadde fullfort dette vridde malet med unntak av peyote og et par andre uklare ting.

Jeg fikk resept og gikk pa vei. Pharmaceuticals hastighet, betalt av min forsikring. Hvordan kunne det bli bedre enn dette? Jeg tok det aldri riktig. Jeg mente det, men fra dag ett matte jeg alltid ha bare en pille for a fa meg motivert da en annen og en annen til jeg var en maskin og to uker kort pa min forsyning.

Nar julen rullet rundt, bestemte jeg meg for a splurge pa noen meth etter 6 maneder, og ble dratt av med en gjerrig veske fra min forhandler. Jeg vil ikke kaste bort plassen som gar over hver liten glid som bare forte meg til dette punktet, men etter noen flere splurges bestemte jeg meg for a ta et stort hopp og fly til Las Vegas og fa en unse. Jeg floy der alene 21 ar for a mote en venn av en venn i syndens by. Jeg var der i ni dager og ble sa hoy jeg trodde jeg hadde mistet meg. Jeg motte en fyr og ble avhengig av ham akkurat som jeg synes a bli avhengig av alt i livet. Aha, det er det jeg er, en avhengighet av livet. Jeg hadde gatt gjennom gutter som linjer siden forlatt for skolen. Ingen av dem mente noe, og jeg likte det pa den maten.

Jeg endte opp med a savne flyet mitt og matte omstille seg. My suit case ble stjalet av noen tweekers jeg partied med pa hotellet mitt og en heroin addict prostituert som bare slags viste seg som en skygge. Jeg folte seg gal helt alene pa en planet med neonlys og spilleautomater. Fyren kom for a fa meg og vi lot til a trenge hverandre mens han provde a skade hverandre fordi vi var sa opprort at det ble gjort siden a bli sammenflettet og knutet inn i hverandre.

Sa dro jeg hjem med en nikkel i lommen min. Min mor ringte for a forsikre meg om at jeg var i orden, i live. Hun spurte om jeg hadde fatt et narkotikaproblem eller inn i en slags problemer. Jeg fortalte henne at det var bare min damn ADD, og jeg var en scatterbrain. Hun visste dypt ned jeg vet, men hun kunne ikke bevise det. Jeg gjorde sa mye fart i Vegas jeg hadde lite igjen da jeg kom hjem. Jeg hadde gatt igjennom det sa fort, jernbane etter jernbane, bolle etter bolle. Jeg hadde na gledet seg fra rekreasjons dabbling helg trysts til hverdagslige ritualer bare for a fungere. Jeg provde a spare, men en uke forbi og jeg var ute.

Jeg kan ikke engang begynne a beskrive utmattelse og depresjon jeg har tatt med meg selv fra narkotikamisbruk. Jeg er tre dager ren og det foles som en evighet. Hver gang en twinge av ubehag eller uro skjenket meg, hadde jeg en skjult kur klar. Men na gjor det vondt fra hvert hjorne av mitt vesen, og jeg kan ikke skjule meg. Jeg vet ikke om jeg dor eller blir fodt, og jeg antar na at jeg skal ha mye inspirasjon for mine malerier, men det er for ekte. Jeg er ikke en religios person, men da jeg var en liten jente oppe for noen ar siden, pleide jeg a be til Gud og be ham om a tilgi meg og troste meg nar jeg ble tapt. Jeg pleide a love a v re god. Da ville jeg fole denne fred i meg i motsetning til noe annet, varme inne som kj rlighet. Jeg ville forandre seg og jeg ville ga videre. Jeg kom inn pa college, fikk skrive ut, og fantastiske ting ville skje. Men et sted langs linjen ville jeg glide igjen. Hvor mange ganger kan man love a forandre seg, uten a v re helt forandret? Jeg er sa lei av a la alle ned, lei av a bryte mine lofter, bare sa sliten.

Jeg er 21 ar og vil ha en oppoverbakke kamp for a mote resten av livet mitt. Noen ganger lurer jeg pa hvem jeg ville v re hvis jeg hadde slatt ned den forste linjen, eller skjonte at som ethvert menneske jeg fortjener a bli elsket. Jeg foretrukket a v re en maskin i stedet for en person fordi jeg onsket kontroll. Alt jeg trodde jeg fant i fart var de tingene jeg mistet, fordi jeg har handlet dem inn for en rask hoy. Jeg haper Gud tilgir meg. Jeg haper jeg kan tilgi meg en dag ogsa.


Hei! Vil du spille i det mest heldige kasinoet? Vi samlet det for deg. Trykk her nå!